Hallo

Det er nesten litt flaut å lese det jeg har skrevet tidligere, med tanke på hvor mye jeg har "vokst" siden Mai. Jeg har faktisk blitt bedre, jeg er gladere, ærligere, hyggeligere og mer motivert til å klare meg selv, ikke minst tjene penger.

Det oppstår lite komplikasjoner, men det er som alle vet uunngåelig, jeg trenger bare jobbe med å ikke ta de personlig. Det er veldig sjeldent ting er min feil selv om ting kan gå skeis, men det er lettere sagt enn gjort. Heldigvis går de over, jeg ser litt lysere på ting, og jeg tenker at om en mnd eller to har alle de små komplikasjonene og "gjelda" jeg føler jeg har ovenfor min familie og vennekrets blitt borte. Jeg vil bare ha det gøy nå!

I år har jeg friår. Noe jeg overhodet ikke vurderte tidligere, jeg trodde det var et slags sort hull for meg og jeg ville bli fanget i det for alltid. Men det viser seg slik, jeg har det faktisk bedre en jeg har hatt det på 10 år! Jeg angrer ikke et sekund. Og jeg er mer motivert til å søke og starte på skoler igjen til høsten.

2014 kommer snart, hva i helvete skal jeg finne på da som er spennende? Jeg må jo spare. Jeg må bruke tid på meg selv og andre. Jeg har ikke tid til å drive dank. Og jeg jobber. Jobber litt alene, reiser rundt, opplever Norge på et helt annet nivå en andre gjennomreisende og/eller turister i eget land! Det er slikt jeg vil oppleve i hele verden!

Jula er her snart.. husker ikke om jeg skrev et innlegg om mitt hat til jula i fjor eller året før der igjen, men det har ikke endret seg stort mye, annet en at jeg ser mer positivt på det med romjulsfylla.

Ikke har jeg mye penger, ikke har jeg kjøpt noen gaver, ikke får jeg bestemme selv hva jeg ønsker meg. Det er samme greia hvert år, jeg er litt lei. Neste år skal jeg ikke være i landet engang, det har jeg bestemt meg for.

Dette ser neten ut som et farvel-innlegg, men det er det ikke. Ikke helt.

Jeg vil bare oppdatere, kanskje jeg en dag vil se tilbake på dette og huske hvordan progressjonen min har vært (ikke minst mulig mange skrivefeil, jeg orker ikke google og ser faktisk ikke om jeg skrev det ordet riktig. Progressjon?), og kanskje også lage en timeline jeg senere kan gi ut til aviser ol. uten noen fortjeneste, men støtte opp andre med samme problemer.

Jeg sitter og holder på å tisse på meg i skrivende stund, det betyr jeg har kommet langt ettersom dette er mitt største problem i dag. Holde meg. Noe som ikke blir bedre av regnet som pøser ned på utsiden, skyller bort all hvit snø, og etterlater en haug sørpe jeg må gå gjennom for å komme meg hjem.

Egentlig har jeg det ikke så verst.

counting crows

"Hei. Hva heter du?" .. 



Ett problem er vel kanskje at jeg har for mange identiteter og jeg ikke lenger vet som er den virkelige meg lenger. Psyken min er blitt en del av meg, men det er jo ikke denne personen jeg ønsker å være, jeg vil heller ikke være den jeg prøver å være. Jeg vil være.. Lana Del Rey eller noe.

Nå er jeg russ. Ja, jeg er russ. Jeg er '94 hehe. Hva prøver jeg å være der? Later som jeg er full, glad, har det gøy, og at dette er noe jeg skulle ønske varte for alltid. Det er ikke sant. Men hva skal jeg ellers gjøre da? Gidd'ke..

Et annet problem er vel at jeg har begynt å tro jeg har personlighetsforstyrrelser. Jeg aner ikke hvor det kommer ifra! Men jeg kommer ikke over min egen overbevisning om at dette kan være feil med meg! Det er det dummeste en psyk person gjør: Diagnoserer seg selv. Det kan gjøre alt verre.

Det er snart sommer, da må komme meg litt vekk.

aint a dragon on this earth

Det siste ÅRET har jeg faktisk hatt en del oppturer. Ting har vært bra, ting har gått bedre, ting har vært nesten perfekt enkelte ganger, men så skjer det noe, og jeg er tilbake der alt starter: på bunnen. Faktisk, har jeg vært under bunnen.
Det er sjeldent det har vært noen der for å "fly" meg opp igjen, jeg må ha gjort alt selv. Man skulle tro jeg ble en sterk person av dette, hvertfall i følge andre shitkids som blogger og sier de har det så fælt og ble en sterkere person pga. dette. Men det blir jeg ikke. Det knekker meg, gjør meg lett sårbar, jeg er faen meg så svak!

In public er jeg jo en helt annen person. Jeg lever egentlig ett dobbeltsidig liv.
Jeg smiler, tar initativ til ting, ler, drikker, snakker, mobber/baksnakker(!!!!!!), jeg prøver å være en bitch, slik at folk ikke skal tro annet om meg. Jeg vil ikke at folk skal vite dette om meg, jeg vil ikke at de skal snakke om det bak meg som vi gjør med andre personer... Man kan vel si jeg er falsk...



Greia med det innlegget her var for å få ut litt. Jeg har hatt ett nytt tilbakefall, hvor alt er dritt. FAEN! Jeg er så drit lei alle forhåpninger, jeg har nå gitt opp å bli frisk, og dette er ett nivå INGEN vil ønske de var på. Jeg sitter da her. Tekster, finner på unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kan være med på ting likevel. "jeg er på jobb, siste liten, rekker ikke".... Jeg gidder ikke, vil ikke snakke med folk, vil ikke finne på ting.

Men det er nettopp det jeg vil

Jeg VIL ut, jeg VIL snakke, jeg VIL finne på ting!!! men jeg klarer ikke. Tenk om folk ser at noe er galt, og de begynner å stille spørsmål? jeg hater spørsmål. Eller tenk om jeg skal bryte sammen og ligge i fosterstilling og grine, ingen skjønner en dritt, og alle tror jeg er en oppmerksomhetssyk hore. Det er for mye tanker og ork i det å dra ut. Det gidder jeg ikke.



Jeg har ikke tatt medisiner på lenge, gidder ikke det heller. Forsover meg alltid, får dritt og "morsomme" kommentarer dagen etterpå, og sitter der lei og sur og jeg vet ikke... Sove har gått greit, frem til nå. Valium er vel det jeg skulle att. Blå Valium.

En annen ting er vel at jeg har fått dårligere kontakt med familien, de folkene jeg priser mest her i verden. Jeg tror at så lenge jeg begynner å bli såpass gammel føler de at det ikke er så farlig å ikke snakke med meg så mye lenger. Jeg vil for alltid være "jenta til onkel, og tante, og besse, og oldemor, og mamma og pappa". Men det virker som de forventer jeg skal stå enda mer på egne ben først. Kanskje jeg må kjøpe meg et eget hus og tjene 500K i året før de elsker meg igjen.


Klokka er halv sju, og jeg må legge meg. God natt.

night

Alive.

Or just breathing.

Jeg har innsett det for lenge siden. Det vil ta meg lang tid å bli "frisk" og gå videre.Det vil ta enda lengre tid å kunne legge ting bak meg. Og enda, enda lengre tid til jeg åpner meg for andre.
Men dette er ikke negativt. Jeg har innsett det, jeg klarer å leve med det, jeg prøver bare å se fremover og kunne glede meg på mine egne vegner.

Jeg bor i et lite sted. Rykter = alt
Jeg er ikke spesielt utsatt, har det vært noe har jeg vært laid back og bare ledd i bakgrunnen. Jeg orker ikke blande meg, folk for gjøre hva de vil. Men her om dagen ble jeg utrolig såra.
Folk kan ikke glede seg på andre sine vegner. Så fort noen har noe fint, noe å glede seg til, noe å være stolt over, skal noen gjøre alt i sin makt til å ødelegge. Det er så bullshit så jeg vil henge meg selv og resten av verden for å spare universet for slikt dritt. Hva er vitsen, tenker jeg. HVA er vitsen...
Om folk har venner, penger, idrett, kjæreste, eiendeler, bare la de ha det. La de leve sitt eget liv.

Jeg vil ikke skrive akkurat hva som har skjedd, men du/dere skjønner vel greia. At folk kan dra folk på et lavt nivå bare ved noen få ord er helt utrolig. Hva er det som gjør at vi i det hele tatt tenker tanken om å starte ett rykte? Hvorfor? jeg skjønner det bare ikke....

1000 ships

Livet er fremdeles som sist jeg skrev ett innlegg her. Som var 17. okober for å få frem det. Det er ikke fælt, men depresjonene kommer stadig tilbake, men med tiden har depresjonene kommet av andre ting.
Det er ikke lenger bare det med famtiden og hva slags skole jeg skal gå, faren min, eller hvordan jeg kommer til å ende opp. Det er vennene mine og kjæresten min. Jeg vet ikke lenger om jeg egentlig vil ha venner eller kjæreste, jeg.

Jeg føler at når jeg virkelig trenger de, er de ikke her. Jeg har heller ikke vært helt ærlig, jeg har enda ikke nådd målet mitt om å fortelle de hva som er "galt" med meg, men jeg vil likevel at de skal være her for meg like mye. Men hvordan kan de vite hva de skal si hvis jeg ikke forteller sannheten?



Jenter er bitches. Gutter er womanizers. Jeg orker ingen av delene.
Jeg er så lei alt nå. Jeg vil bare reise vekk, ta meg en ferie på egenhånd og ikke ha noe kontakt med omverdenen. Slappe av, sove, lese bøker, høre på musikk. Gjøre noe god på egenhånd, ikke være avhengig av noen.